Tale til vår lille sønn

Vår lille sønn skal ha navnefest i morgen og siden oldefaren hans på 85 år eller noen av de andre nærmeste neppe leser dette før dagen, så tenkte jeg å gi dere utdrag av talen usensurert:

Da jeg og min kjære hadde vært sammen i noen måneder kom vi inn på hva vi evt skulle kalle barna våre hvis vi fikk noen. Unisont kom det fra begge: Hvis det blir en jente skal hun hete Tuva! Da vi fikk vite at jeg var gravid begynte min kjære å kalle det lille frøet Tuva, men etter at jeg flere ganger hadde sagt at det kunne være en gutt kom min kjære på å kalle det for Skybert. For de som ikke vet det er Skybert altså Albert Åbergs usynlige venn, en venn som Albert kan leke med når ikke pappa har tid. En slik venn er fin å ha og Skybert fulgte oss ut svangerskapet. Da det nærmet seg noen måneder igjen til termin begynte vi å ta opp igjen tråden om guttenavn. Hm, hva skulle det være? Vi hadde helt ulike preferanser; de navnene jeg likte, likte ikke min kjære og vice versa. Det var jeg som først lanserte navnet (vi endte opp med) og det tok ikke lang tid før min kjære også likte det, men så var det skrivemåten da... Skulle det være med C eller skulle det være med K? Jeg var klar på at jeg ikke ville kalle han navnet med C (da fikk det være med hele navnet!) og til slutt firte min kjære. Og så var det etternavnet! Det også voldte utfordringer. Mitt argument var at mitt etternavn er et sjeldnere navn enn min kjæres; 14 mot hele 150. En solid utklassing, spør du meg! Dessuten syntes jeg det klang bedre med x (min kjæres etternavn) x (mitt etternavn). Jeg tilbød meg til og med en bindestrek, men ikke snakk om! Her skulle likestilingen tape mot tradisjonelle navnevalg. Jeg aksepterte det mot at vi skulle vite kjønnet på ultralyd, men jeg tapte der også gitt! Skybert lå med beina i kors og nektet å vise seg frem, men på en seinere ultralyd i desember fikk vi 90 % bekreftelse på at det var en gutt.