torsdag 31. januar 2008

Nobels Fredssenter

For ett par uker siden var jeg innom Nobels Fredssenter for første gang. Senteret holder til i den gamle Østbanehallen og hadde da en utstilling om ytringsfrihet - om hvor langt man skal strekke seg for å godta ytringsfriheten. I følge nettsidene ser det ut som denne utstillingen nå ikke lenger går, men de har fortsatt temporære utstillinger som virker både lærerike og spennende i tillegg til den faste utstillingen om nobelsprisvinnerne. Rommet som prisvinnerne er utstilt i kalles Nobels hage og er utrolig flott; vakker musikk og stemningsfull lyssetting. Det eneste jeg synes var litt dumt var at prisvinnerne ikke var kronologisk satt opp og jeg fant heller ikke ut hvilket system de var utstilt i, så det virket veldig vilkårlig.

Jeg ser nå at de har en utstilling som heter "Feber" der den nederlandske fotografen Anton Corbijn portretterer Al Gore.

Her kan du fint gå i timevis - så beregn god tid! Blir du sulten, ta deg en matbit på Pascal Café de la Paix (fredskafeen). NAM!

Filmer

Snåta har vært litt på kino i det siste. Man vet jo ikke når neste gang blir? Dessuten har hun hørt at Babybio liksom ikke tilbyr den samme opplevelsen..

Filmer jeg har sett i det siste er "Den andre siden" av den tysk-tyrkiske regissøren Fatih Akin (har bl.a regissert Mot veggen som gikk på kino for et par år siden) og "4 måneder, 3 uker og 2 dager" av den rumenske regissøren Cristian Mungiu. For å starte med den siste først, så handler denne filmen om én dag i livet til Gabita og Otilia i en by i Romania i 1987. Man skjønner det er et eller annet som skal skje for Otilia drar rundt i byen for å fikse et ledig hotellrom til dem og møter en mann som Gabita tidligere har snakket med på telefon og avtalt og møtes på dette hotellrommet. Etter hvert kommer det frem at Gabita er gravid og skal få mannen til å utføre abort på henne. Filmens tittel henleder til hvor langt hun faktisk har kommet i svangerskapet, og dette regnes som mord og vil medføre straff for både Gabita og mannen. Filmen vant Gullpalmen i Cannes som første rumenske film noen gang.

Den andre siden er en helt annen film, men også denne med et alvorlig tema; døden. Vi får presentert to fortellinger etter hverandre som henger sammen og der tilfeldigheter råder. Hvorfor dør disse personene? Og hvorfor møtes aldri de som burde ha møtt hverandre før det er for sent? Fortellingen og fortelelrmåten til akin fascinerer meg like mye i denne filmen som den gjorde i Mot veggen.

Neste film blir førpremiere på "Mannen som elsket Yngve" på Gimlefest nå på lørdag. Omtale følger.

Permisjon

Snåta har gått ut i svangerskapspermisjon! Det er en ganske absurd tanke egentlig: Snåta skal bli mamma og det kun om kort tid!

Men hun nyter dagene med hjemmelaget kaffe latte (nei, den er ikke like god som kafé-latten, men det er atskillig billigere i lengden..), tulleradio og seriøsradio om hverandre - podcaster er fortsatt strålende!, mye surfing på både fjesboka og barnimagen.com...

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg har blitt så "hekta" på dette teite nettstedet egentlig. Der diskuterer de alt fra teite samboere, slimpropper -høres ekkelt ut, ikke sant? - og hvilken barnevogn man skal kjøpe. Det virker som det fnnes en haug med handlingslammede gravide rundt omkring der ute - og disse skal bli mødre til fremtidens barn???

Akk! Men jeg har et selvstendig valg og det er å skru av PC'en og velge å gå ut i regn og vind i stedet - og det har jeg faktisk tenkt til!

Bok: En halv gul sol

Tittelen på denne boka, En halv gul sola av Chimamanda Adichie viser til symbolet på det biafranske flagget og vi kommer rett inn i kjernen av boka. Vi følger tvillingsøstrene Kainene og Olanna og deres respektive familier i Nigeria på 60-tallet under en av de verste krigene i Afrikas historie, frigjøringen av Biafra som egen stat.
Det jeg selv husker jeg har lært om dette er disse "Biafra-magene" som i boka omtales som kwashikor, altså underernæring.

Det er en flott stemning i boka, men jeg ble litt forvirret i starten siden delene i boka veksler mellom begynnelsen av 60-tallet og slutten av 60-tallet og leser man ikke dette tror man fort at man har sovet i timen, men dette ivaretar spenningen i hendelsesforløpet og er et fiffig triks Adichie bruker. Boka ble litt lang og jeg fikk ikke skikkelig kontinuitet i den - kanskje fordi jeg brukte nesten 2 måneder på den..? - men den er absolutt leseverdig.