Bok: Jeg vil synge deg stille sanger

Denne boka av Linda Olsson har jeg hørt mye bra om. Jeg har nettopp slukt den på to dager og sitter igjen med en trist følelse. Boka handler om Veronica på 31 som kommer til ei lita bygd for å skrive på sin neste roman. Hun flytter inn i nabohuset til Astrid på noen og åtti. De to kvinnene kommer raskt i snakk til tross for at alle snakker stygt om Astrid i bygda og kaller henne "heksa", men ovenfor Veronica åpner hun seg og de to kvinnene knytter et nært vennskap. Vi får Astrids livshistorie som bare er trist egentlig, og tanken slo meg hvor mange gamle mennesker der ute er det som har levd et slikt liv? Veronica forteller også Astrid sin historie som også bærer preg av mye sorg. Det er rett og slett veldig mye sorg i denne boka, men også en del håp. Anbefales virkelig!

Jeg tror jeg ser lyset i tunnellen nå

Jeg har vært til legen i dag for å få avkreftet at jeg ikke hadde svineinfluensa. Takk og lov! Snille legen ga meg i stedet resept på antibiotika, så nå må jeg bli frisk vel?? 

Etter å ha hanglet i over 1 måned, kjenner jeg at jeg er møkklei. Det er bare fornavnet. Jeg vil ha livet mitt tilbake! Jeg vil trene. Gå turer i den fine, kalde høstlufta. Se på de fine fargene ute. Være sosial. Leke med lillemann. Ha overskudd helt enkelt. 

På lørdag er det konsert med Harrys Gym og I Was a King og jeg har ikke tenkt å la meg knekke som jeg måtte med Massive Attack-konserten her forleden. 

Ikke mye party her i gården..

Partystemningen fra forrige mandag er definitivt over. I stedet er den ersattet med sykdom og atter sykdom. Lillemann hadde feber i helgen og nå er det mamma som får det. Dette er vel den tredje forkjølelsen som herjer denne kroppen på fire uker og jeg må mildt sagt si at det er nok nå. 

DET ER NOK NÅ. 

Men man må da prøve å se positivt på ting, eller hur? Som at jeg kan ligge å dra meg på sofaen så lenge jeg vil, at jeg kan dusje i glovarmt vann og kjenne kulda gi seg, at jeg kan drikke grønn te med honning og at jeg kan lese så mye jeg vil. Det siste er sårt savnet. 

Endelig har jeg blitt ferdig med Toni Morrisons Elskede. Jeg må bare legge meg flat: Dette fikset jeg ikke. Eller rettere sagt, skjønte jeg så mye egentlig? Mens jeg har hatt denne på nattbordet og alle andre steder i håp om at jeg skal få lese litt (Det må jo også sies at dette ikke akkurat er boka du leser i 5 minutter her og der. Det er den for tung til. Synes iallfall jeg), så har jeg hørt på Den rettferdige av Helene Uri på lydbok. Fyren som leser er behagelig å høre på og historien er sterk. Men jeg irriterer meg over det jålete borgerlige språket hennes og alle detaljene. Vet ikke om det blir noen flere Uri-bøker med det første nå. Likte Honningtunger best. 

Nevnte jeg forresten at vi måtte selge billettene til Massive Attack-konserten i går også?

Det er nok nå. 

Vi trenger litt party på en mandag også

Her er min partyliste for i dag: 

Madonna: Celebration

Michael Jackson: Rock With You

Something Sally: Feel It (ingen link, men hør på P3)

Og dagens nye bekjentskap: 

Mini Viva: Left My Heart in Tokyo: 

En real konserthøst

En bloggpost til min kjære

I høst skal jeg virkelig gasse meg i konserter. Først ut er Massive Attack 24.oktober. Første gang jeg hørte Massive Attack visste jeg ikke en gang at det var MA. Sånn er det jo med de fleste, men så spør de kanskje noen om hvem det er, for det hørtes kult ut osv. og så får de vite det og blir litt klokere - iallfall musikkmessig. Jeg gjorde aldri det. Ett helt år hørte jeg jevnlig på MA det året jeg var au pair i Frankrike. Min nederlandske venninne elsket MA! Protection og Blue Lines ble spilt en million ganger. Og jeg hørte på, men spurte aldri. Så dro jeg hjem igjen til Norge. Årene gikk og så kom Mezzanine ut. Da skjønte jeg virkelig hvem Massive Attack og siden har jeg selvsagt kjøpt Protection, Blue Lines og skiva som kom etter Mezzanine 100th widow. Deilig er det. Jeg gleder meg voldsomt! 

Neste er to for prisen av én: Harrys Gym og I Was A King. Dette er ny norsk rockepop. Dette er Anne Lise Frøkedals band. De spiller på Rockefeller lørdag 24.okt. Det må bli party!

I november blir det Dead Weather. Dette er Jack Whites tredje band. Det ble til ved at han selv hadde bronkitt eller noe annet muffens med stemmen, så han satte seg til ved trommene og fikk Alison Mossheart til å synge. Dette er et helt nytt bekjentskap for meg, men White Stripes og The Raconteurs er jo ikke det. Jack White er et geni- helt enkelt.

Og så sist, men overhodet ikke minst: Mew 21.nov. ÅH! Jeg har ikke ord for hva musikken til Mew gjør med meg. Den gjør meg så vannvittig rørt, glad, gira, kåt & glad! 

Og her; smakebiter:

Dead Weather: