Den tid er forbi

Så nærmer vi oss mai med stormskritt igjen! Herlige, deilige mai! Med lange, lyse kvelder! Med epletrær i blomst! Med fuglekvitter! Og med russ...

Jeg husker da jeg var 7 år og gikk i 1.klasse og ikke fikk sove natt til 17.mai fordi jeg gledet meg sånn! Jeg gledet meg til is, til brus, til pølser og til lek! Lek som "løpe med egg på skje og om å gjøre å ikke miste egget i bakken". Lek som "træ bena i en søplesekk og hopp så fort du kan" (slitsomt og ikke noe for meg). Og jeg husker russen!!! Russen med russekort som det var om å gjøre og ha flest av. Russen som var så store, voksne og modne. Russen som bråkte om natta og tøyset og tullet.

Vel, jeg må konstatere én ting: Den tid er forbi. Men de lyse vår - og sommernettene har vi, men nå forstyrres nattesøvnen vår av de rødkledte...

Støv på hjernen

Jeg har støv på hjernen. Det er ganske slitsom. For meg. Og for min kjære. For meg er det slitsom fordi det er jeg som i all hovedsak må fjerne støvet fra hjernen og alle andre kriker og kroker. Det er slitsomt for min kjære fordi støvet hele tiden må fjernes - og helst før vi spiser frokost, før vi har fått dusja og lenge før vi har fått kommet oss ut i sola. Hvis det i det hele tatt er sol da - når støvet er borte, mener jeg. For det tar tid å fjerne støvet for det blir jo aldri borte. Har man fjernet støv i én krok, så kan du banne på at det har kommet i en ny en og slik holder det på. For mens støvet fjernes produseres nytt støv. Akk! Det er en ond sirkel.

Søvnmangel

I dag er lillegutt og mamma hjemme etter mange dager med mye program. Lillegutt sover ute i frisk luft og det burde strengt tatt mamma ha gjort også... Men man vender seg til lite søvn har jeg erfart. Godt man har kaffe. Og sjokolade. Og husarbeid! Har man ting å gjøre glemmer man at man er trøtt.

Men i dag topper det seg. Jeg er trøtt som en dupp! Det hjelper ikke med kaffe. Eller sjokolade. Eller husarbeid. Kanskje jeg ikke har gjort nok husarbeid..?

Bok: Ingen er alene

Etter 2,5 måneds lesing er jeg endelig ferdig med romanen Ingen er alene av Mattis Øybø. Ikke fordi det var en kjedelig eller dårlig bok- langt derifra, men fordi jeg har fått barn. Som jeg har skrevet tidligere så kombineres lesing for hyggens skyld og spebarn seg dårlig, men nå jobbes det hardt med at lillegutt skal legge seg til "barnetid" og ikke "voksentid" - som har betydd svarte natta til tider. Men dette er digresjoner - eller er det det? Det er jo dette jeg er opptatt av for tida. Så opptatt faktisk at jeg ikke er i stand til å skrive noen (god) bokanmeldelse av boka som skyldes mangel på kontinuitet (les: ro) og jada; AMMETÅKA...

I stedet, her er bokanmeldelsen til Bookhouse Girls.

Arv og gener og sånt

Går utålmodighet i arv? Og hva med sult? Går det også i arv?

Jeg lurer fordi min sønn er så utålmodig når han dier. Han blir krakilsk hvis han må slite for å få ut melka. Jeg blir også sint hvis ting tar tid nemlig. Det er derfor jeg lurer.

Og så er det dette med sult. Min sønn må ha mat med én gang. Det må jeg også. Den eneste forskjellen er at min sønn skriker - vi snakker babyskrik her - mens jeg kjefter - og her snakker vi skikkelige gloser hvis den rette - og uheldige - er i nærheten.

Jeg har derfor komponert en liten strofe til lillegutt, melodi: Lisa gikk til skolen:

Skybert, Skybert lille
Mamma elsker deg
Er du utålmodig
ligner du på meg!

Stemmer!

Hva gjør man når folk man kjenner har fraser de gjentar på autopilot? Sånn som "akkurat", "lissom", "ikkesant" og som min far og min bror; "stemmer". Alt "stemmer". Her er et eksempel på en typisk samtale mellom meg og min far:

Snåta: Nå har lillegutt begynt og smile og er så søt!
Pappa: Stemmer!
Snåta: Og så har han vært på minisats sammen med mamma!
Pappa: Stemmer!
osv. osv.

Det er min kjære som har gjort meg oppmerksom på dette og nå "stemmer" alt her hjemme også! Pinlig blir det dessuten når pappa og min kjære møtes for da begynner jo min kjære "å stemme" også!

Noen øyeblikk

Det er noen øyeblikk jeg skulle gjort alt for å gjenoppleve. Akkurat nå er det det øyeblikket jeg så min lille sønn for første gang som står øverst på lista. Han ble født kl. 03.30 og jeg var dødssliten, så jeg husker ikke annet enn at han hadde masse hår...

I stedet har det gått mange millioner øyeblikk siden da og hverken det da han ble født eller akkurat dette øyeblikket - her og nå - kommer noen gang tilbake, så oppfordringen er: Nyt øyeblikkene - hver dag, hver time, hvert sekund, for det kommer dessverre aldri tilbake....