Tja, hva skal man si..?

Hva skal man si når den som er ansvarlig for et prosjekt ikke dukker opp for andre gang når man forsøker å gå gjennom et tema..?

Føler meg litt maktesløs akkurat nå, og bittelittegrann forbigått kanskje... Er det lov å si det?

Puslete lillebror

Lillebror har slitt med hoste og en hvesende pust siden jul. Vi har vært til legen og fått kortison og hostemikstur. Det har vært en kamp å få i ham hostemiksturen og vi har nesten gitt opp. Nytt besøk hos legen i går fordi han ikke hadde blitt noe bedre, samt en ny forkjølelse som ikke har gjort det noe bedre. Det ble henvisning videre til barnelege og vi var så heldige å få time allerede dagen etter - idag. Da ble det inhalering av astmamedisin for å se om han responderte. Og for en kamp! Jeg måtte holde som en gal; armer, hode, bein.Han var så sint og sterk som en bjørn en den lille bøtteknotten! Jeg kan ikke akkurat si at jeg ser frem til å gi ham dette 3 ganger daglig i en ukes tid. Jeg bare håper at han vender seg til det og ikke kjemper så mye mot. Men det var godt å høre at pusten lettet til tross for den kampen han akkurat hadde vært igjennom. Jeg bare krysser fingrene for at det er et engangstilfelle, slik at vi slipper dette igjen.

TVI TVI.

Nyttårsforsetter 2012

• Vær mot andre slik du vil de skal være mot deg
• Planlegge enda bedre
• Stå opp tidligere
• Legge meg tidligere
• Gjøre ting som gir meg god energi men i mitt eget tempo (sove, trene, spise sjokolade, gå en tur)
• Ikke ha så mye dårlig samvittighet
• Vær ærlig - er det noe som plager meg, ta det opp, det meste kan løses
• Være et medmenneske

Oppdatering fra tåkeheimen

Hallooo! Hvis det fortsatt er noen som leser på denne bloggen - eller til og med abonnerer - jeg er her jeg, jeg har bare vært så forbasket opptatt av alt mulig annet.

Som å vaske hus, vaske klær, vaske barneromper, vaske barnefjes... Og henge på finn.no etter boligannonser, presentere disse for Snåtamannen, gå på et drøss av visninger, by på et par boliger, men som endte for høyt. Men så fikk vi endelig tilslag på et gammelt hus fra 1939. Mer om det senere.

Så begynte jeg å jobbe igjen (i juni..) med et utrolig omfattende prosjekt der jeg til tider føler at jeg går ett skritt frem og to tilbake. Så var det pakking og orging i forbindelse med flytting til nytt hus. En liten (dritt-) ferie til Mallorca rakk vi også før vi pakket helt ut fra vår kjære, kjære leilighet 31.juli, som vi var så uendelig glade i: Flotte naboer, utrolig hyggelig og SENTRALT strøk, Frognerparken i gåavstand, bra kollektivtilbud osv. Men den hadde også tre trapper opp med to barn og ørten pakkenelliker, en veranda som storebror ikke kunne være alene på, gjenboere (Nei, jeg kommer IKKE til å savne deg du nysgjerrige snik av en gammel dame tvers over tunet!!)

Så flyttet vi inn i "nytt" - ha, ha, særlig - hus 1.august. Eller det vil si, vi flyttet inn i én av to etasjer, så lot vi 1.etg stå tom mens vi brukte masse energi på å finne håndverkere, bestemme løsninger og materialvalg og ikke minst VENTE på at de skulle bli ferdige... I 5 uker bodde vi på madrasser i kjelleren med de fleste av tingene våre rundt oss, men vips i begynnelsen av oktober var det ferdig! Alle veggene sparklet, alle dørene byttet, nye lister, nytt gulv, nytt elektrisk anlegg og ny peisovn. Hurra, det har blitt så fint!!

Så begynte barna i nye barnehager; i hver sin for å gjøre logistikken komplett, så nå stresser vi til og fra jobb og henter og leverer og lager middag og stresser mer rundt.

Men så kom julen. Og for en fin tid! Julepyntet, ryddig og ikke minst rent hus, masse fri, masse god mat, masse flotte gaver og bare fryd og gammen.

2012 skal bli alt det 2011 ikke var: avslapning og ro og tid med barna. Jeg gleder meg.

Som en Chanelveske?

I siste nummer av Foreldre & Barn står det at barn har blitt den nye Chanel-veska. At barn har blitt statussymbol og at man benytter seg av Facebook for å uttrykke sin hverdagslykke. Hva?????

Jeg ville da aldri ha brukt noen av gutta mine som veske! Syns jeg ser at noen av dem hadde akseptert å henge over skuldra mi hele dagen og at jeg hadde puttet masse ting nedi (inni?) dem.. Dessuten begynner de å bli fryktelig tunge også.

Ser forøvrig én fordel med det: Du hører alltid hvor veska er.

(Bildet er lånt fra http://www.bagsnob.com)

Hvis jeg ikke hadde hatt barn...

...kunne jeg..

• ha stått opp og lagt meg akkurat når jeg hadde villet
• gått ut akkurat når det hadde passet meg
• gått på by'n uten å tenke så mye på dagen derpå
• spist sterk mat hver dag
• brukt pengene til barnehage, akebrett, duplo til klær og sminke
• dratt til eksotiske steder

Men uten barn kunne jeg ikke ha...

• våknet opp til verdens beste suss fra verdens beste 3-åring
• våknet opp til verdens største smil fra verdens nydeligste babygutt
  
• snust inn deilig babyhud og aldri, aldri få nok av det
  
• ledd meg fillete av de rareste betrakninger om verden og sånne ting
• dratt på babysang & babykino & barnefilmer uten at folk hadde sett litt smårart på meg
• slengt ut puppen på trikken uten verdens beste grunn
  
• sløst bort pengene mine til tant og fjas uten å vite at det alltid er viktigere ting til barna
• dratt på ferie til Syden og sagt at det er deilig med Bamseklubben og at all inclusive er ålreit
  
• opplevd den altoppslukkende lykken bare barn kan gi

Jeg vet hva jeg ville ha valgt.

Om å kalle ting ved sitt rette navn

Storebror (fka Lillemann) har blitt rimelig talefør og ordforrådet bare øker og øker. Nå er forlengst vov-vov blitt hund og biste lastebil. Han uttaler de fleste bokstaver riktig, klarer både k og g som han har slitt med tidligere. Han kleiser i ny og ne og kaller parmesanen for "ostpost" (Hvor har han det fra...???) og oppvaskkosten for "oppvaskpost", men for det meste kaller han en spade for en spade. Sånn som når vi leser i en av favorittbøkene, "Gigantlastebiler". Der er det trekkbil for hus, tømmerbil og en endeavor. Ja, hva er det tenker du? Og det lurer jeg også faktisk på, men vi har da valgt å gradvis kalle ting ved sitt rette navn, så da kaller han det Endeavor uten noe mer om og med. Men andre ting blir liksom litt mer søkt. Skal jeg virkelig kalle en "lastebil" for "Wild Thing" - eller "Vill skapning" som det står i parentes (ja, for dette er jo selvsagt en amerikansk lastebilbok), så den har lenge hett "Rar lastebil" til jeg fant ut at "pick up" kanskje kunne være løsningen. Men så har du "manneku" da som kanskje ikke var like fornuftig. Nå nekter han å si okse.

Det enkleste er ofte det beste.

Siden Voe har sluttet...

... så får vel jeg begynne igjen jeg da?

Det har vært en ekstrem lang bloggtørke her. Nesten 5 måneder faktisk. Sist jeg skrev var da Lillebror ble født.

Hva har skjedd siden sist? Jo, lillebror har jo blitt stor gutt! Snart 5 måneder, den 18.januar. Han har akkurat begynt å rulle fra rygg til mage, så det er hovedsysselen akkurat nå. Så har han begynt å spise grøt. Han liker allerede nå å spise selv, flinke gutten. Han tar skjeen, smatter, stikker den langt inn i munnen, brekker seg og lager grimaser, putter fingrene og smekken inn i munnen, så det er gris over hele han og stolen. Jeg trodde jeg kunne mate småttinger jeg, men denne fyren vil ikke at jeg skal holde hendene hans eller at jeg tar fra han skjeen. Så det eneste fornuftige er å smile og rose og stålsette seg med våtservietter.

Livet er hektisk med to små barn i huset og det er vel først og fremt det som gjør at bloggingen har måttet lide.

Jeg har tatt opp igjen strikking også i høst. Til nå har jeg strikket babyteppe, skjerf til storebror, et halvt skjerf til meg selv, et halvt skjerf til en venninne og ribbebukse til storebror. Jeg er veldig stolt av sistnevnte, for dette krevde både øking og felling av masker, strikking med 5 pinner, hullrad og montering, men jeg fikk det til, og er stolt som en.. ja, en hønemor kanskje? Bilder følger, håper jeg.

Lesing har jeg ikke gjort i høst og jeg savner det. Det har blitt usedvanlig mye tv-titting og filmer og tv-serier. Mad Men og The Wire og mange filmer. Men i 2011 roer jeg ned strikkingen litt og gjenopptar lesingen.

Storebror har det bra. Han har virkelig fått dreisen på setningene nå og snakker nå nesten like godt som mamma og pappa. Nesten. Men mye av pratingen hans går på autorefleks og fraser: "Går det bra med dere?", "Sees i morgen!" osv. Dessuten er dette med jeg, meg og deg veldig vanskelig å forstå og r og g er fortsatt vanskelig å si. Han teller, eller ramser opp tallene sine, lærer bokstaver og leker rollespill. Nå om dagen er han Kaptein Sabeltann. Ellers er Postmann Pat stas og Postmann Pat-bilen og Postmann Pat - kopien i stoff fra julekalenderen ble julas lekeslagere.

Snåtamannen har endelig fått ny jobb etter et år på en av de verste arbeidsplassene man kan være. Say no more. Vi var på julebordtur til Berlin en helg i desember med den nye jobben og koste oss fælt!

Jula kom og gikk og ble noe spesiell i år. Den ble preget av omgangssyke hos de fleste familiemedlemmer på Snåtamannens side, samt Snåtamannen og Snåta selv, derav også avlyste juleselskaper, juletrebelysning som ikke virket og som ikke ble erstattet før 6. juledag, og endelig har jeg fortalt min stemor hvor skapet skal stå!! Men vi hadde en veldig hyggelig avslutning på året i form av kalkunmiddag med gode venner og vofsen deres. Vi hadde telys og stjerneskudd på verandaen og levende lys innendørs. Jeg vet ikke om et bedre sted å være enn min egen stue akkuart nå.

Nå skal den nye TV'en (ja, vi har endelig kjøpt flatskjerm!), ny taklampe over spisebordet og nye kjøkkenstoler plasseres. Så blir det enda hyggeligere hjemme.

Lillebror har kommet

Natt til onsdag 18.august - vi får barn natt til onsdag hver gang vi prøver - ble lillebror født. Vitale mål: 3000 gr, 47 cm og 32,5 rundt hodet. Med andre ord; helt perfekt!

Jeg skal spare dere for fødselsdetaljer, men han svømte til verden på ABC og for en fin opplevelse! Jeg rakk å være på sykehuset i hele 20 minutter før han kom. Hadde min kjære kjørt enda saktere så hadde han kanskje blitt jordfar..? 

Lillebror er en grei liten kar. Han spiser og sover, bæsjer og tisser og så videre. Storebror er også en grei kar, men han syns nok dette er litt overveldende. Samtidig som han blir ekstra klengete på meg når jeg ammer, er han samtidig stolt og ansvarsfull storebror. "Så, så, lillebror", hørte jeg han si til lillebror i dag da lillebror var litt misfornøyd. Det varmer mammahjertet som ikke trodde det var mulig å bli like glad i lillebror som storebror, men det er faktisk fullt mulig. Mammahjertet renner helt over om dagen.  

En småpjuskete gutt

I dag hoster og nyser lillemann og har i tillegg litt feber, så han får være hjemme sammen med mamma. Akkurat nå sover han etter å ha våknet hver time i hele natt og i tillegg ville han stå opp kl. 6 i morges, så vi gjesper litt alle her i dag..

Så planene mamma hadde om å kjøpe kaffe til den nye kaffemaskinen og sjekke ut bæresjal hos Bæreglede gikk i vasken. Men da satser vi vel på en ny dag i morgen da..? 

Han er forøvrig litt av en prøvelse om dagen, en real stabukk. I morges skulle han ikke ha den skjeen jeg hadde funnet frem til ham - neida, han skulle ha en annen! Og da han skulle sove i sted skulle han ikke ha noe teppe, for favoritteppet ligger igjen i vogna i barnehagen, og da kunne det være det samme med hele teppet! Ikke fikk jeg på ham lue heller til tross for at han er forkjølet og at det har blitt atskillig kaldere ute. Her hjalp det ikke en gang å få ham til å velge en lue... Det kan gå ei kule varmt for meg altså når han er sånn. Jeg må virkelig ta meg sammen for å ikke bli sint. 

Vemund, Bjørg eller Ivar?

Foreningen for barns beste (aldri hørt om) mener at barns forhold til eget navn er avgjørende for trivsel senere i livet (sant nok - jeg har et sjeldent fornavn og har slitt litt med det oppover, men nå er jeg glad for det). 

Men dette var jo vitterlig bare tull! Hva vil barnet hete heter siden der man kan skanne magen og lydbølger fra barnet forteller hva det selv vil hete. I vårt tilfelle ble det Vemund, Bjørg og Ivar... Ingen av disse navnene stod på lista gitt. Vi må kanskje revurdere Bjørg nå da..?

Vil du sitte? Jeg kan stå

På trikken i Amsterdam står det fine skilt overalt med budskapet: "Vil du sitte? Jeg kan stå.". Dette synes jeg er en fin måte å gjøre folk oppmerksomme på at det kan være andre som trenger setet mer enn deg. 

Sånn som i går kveld kl. 23.45 på bussen hjem da ei dame på 70 tilbød meg hennes sete. Jeg sa jeg klarte meg fint, men hun insisterte snille damen. Men helt ærlig? Det var da virkelig noen andre som kunne ha tilbudt seg, så både jeg - fødeklar - og damen på 70 kunne få sitte? 

Jeg synes vi skal være litt rausere jeg og ikke så egoistiske. Slik tenker nå jeg. 

Offisielt i mammaperm

Ja, så har jeg vært i mammaperm allerede en uke og ingenting har skjedd. Eller jo, jeg mener det har jo skjedd noe, men det har altså ennå ikke kommet noen baby. 

Men jeg har tuslet litt hjemme. Vasket klær, brettet klær, laget middag til storebror og pappa, sovet, drukket kaffe, lest aviser... 

Planene om å lese minst én bok i tillegg til den jeg allerede holder på med (Corrections av Jonathan Franzen) har ikke helt gått etter planen. Jeg har fortsatt 150 sider igjen av Franzen før planen er å lese Paasilinas "Kollektivt  selvmord". Men hej! Det er jo som sagt 2 - TO - uker til termin da!!

I dag har jeg syklet til Majorstua (stolt ja!!) og vært på biblioteket for storebror - og gjett hva som har skjedd!! Majorstua filial har fått automatisk inn - og utlån. Dette liker jeg som den eks-IT-bibliotekaren jeg er som ikke klarte å få med meg innføringen av dette på folkebiblioteket jeg jobbet på... (nå er det heldigvis andre som har klart det da..)

Nå skal storebror snart hentes i barnehagen - det er deilig å kunne hente ham tidligere og kunne få være mer sammen med en opplagt gutt enn en sliten klump av et menneske som har tatt seg helt ut i barnehagen. Så skal vi handle og han skal få egen vogn som han putter ting mamma sier han skal ha i, men som også tar med seg white spirit og joikakaker (!) helt på eget initiativ.  Og så skal vi betale til mannen. 

Lykke på jord

Min nye (og første) kaffemaskin: En kremfarget Citiz.

Me like. Nå er jeg klar for mammaperm som starter om nøyaktig én uke. 

Hallo! Er det noen der inne?

Mamma og pappa har begynt å p-r-ø-v-e å forklare Lillemann at han skal bli storebror. Vi har vist ham ultralydbildene og vist nese, munn, mage og føtter. "Støvler!" utbrøt Lillemann. Ja, lille babyen skal ha støvler bedyret vi. "Vil du gi babyen et nuss?", spurte vi. En lang tirade av "smask smask" og temmelige våte ultralydbilder ble resultatet. Men for et herlig smil om Lillemanns lepper! Så fortalte mamma at babyen bor inne i magen til mamma nå - nei, IKKE pappas mage, bare mammaer har babyer i magen osv. Han klappet, kløp, slo og koste magen til mamma. Ikke så veldig behagelig for mamma, må mamma innrømme, men stas var det. 

I dag morges dro han opp genseren til mamma og spurte etter babyen. 

Å sukk....

(Bildet er tatt fra: geekologie.com)

Smokkavvenning her i heimen

Å vende av med smokk hjemme hos oss har gått forbausende smertefritt. Jeg har sett - og ser fortsatt - til min store gru store barn - ja 4-5-åringer - fortsatt med smokk i munnen og det midt på lyset dagen! Smokk er for babyer det og litt større. Når du er 5 år bør du ha funnet noe annet å stikke i munnen - som f.eks en trekvist som setter seg fast i fortanna og som medfører betennelse som igjen ender med at man må trekke tanna lenge før den selv faller ut og ende som tannløs ett års tid - men det er en annen historie som får vente. 

Lillemann har nesten alltid bare brukt smokk når han skal sove. Flott har jeg tenkt! Da han begynte i ny barnehage i høst glemte de å gi ham smokken når han skulle sove og dermed savnet han den heller ikke. Barn er fine sånn - blir en ting gjentatt mange nok ganger, tror de det er sånn. Iallfall småbarn. Så til jul ville han plutselig ikke lenger ha smokken når han skulle legge seg heller. Så på den, tygde på den og spytta den rett ut! 

Så her i gården er avvenningen begynt lenge før jeg hadde tenkt å starte på det. Nesten litt skuffa i grunn, for jeg som hadde gledet meg sånn til å ha en unnskyldning for å dra til Dyreparken. Der har jeg nemlig hørt at man kan gi fra seg smokken sin til Kaptein Sabeltann: 

Kaptein Sabeltanns Smokkarium: Her kan barna overlate smokkene sine i Kaptein Sabeltanns varetekt. Tusenvis av smokker er levert av barn fra hele Norge, de oppbevares trygt i en diger skattekiste.

Nå gjenstår det bare å se om bleieavvenningen blir like lett. Se på den, lukte på den og spytte på den? 

Vi koser oss

Lillemann og mamma er hjemme alene. Pappa er på seminar eller bare "borte" som Lillemann sier. 

I dag hadde vi lang frokost og Lillemann satt vel og lenge ved bordet og spiste så pent han kunne. Han delte villig ut nuss til mamma også. 

Pappa er ikke tilbake før i morgen ettermiddag, så i morgen skal vi kose oss mer: Bondens marked på Birkelunden, kanskje møte en venninne, kjøpe pensko til Lillemann (Lillemann har fått seg bunad og skal ha den på for første gang i dåp på søndag) og dåpsgave. 

Jeg kjenner at jeg gleder meg langt inni sjelen. 

Bildet er fra et av mange besøk hos mormor og beste S. Her sitter Lillemann til høyre sammen med kompisen og ser på Drømmehagen.

Kvinnedag på jobben

Jobben min tar kvinnedagen seriøst og inviterer alle kvinner på foredrag om "innflytelse og overbevisning" og serverer tapas og vin. 

Me like. 

Skal bli spennende om jeg endelig klarer å lære meg overbevisningens kunst etter dette. 

Things will never be the same again. 

Morsom forvirring

I går oppdaterte jeg Facebook-statusen min og offentliggjorde nyheten om graviditeten slik:

Snåta has a bun in the oven. 

Utfra dette ble det faktisk mye skøy. Kommentarer som "What is a bun?" med svar fra meg om at det er noe man får kjøpt hos bakern og "Hope the bun was good" med videre hint fra meg om at den er liten nå, men blir større og større som til slutt endte opp med kommentaren "Jo mindre, jo bedre".

God hjernevask

I går var det premiere på Hjernevask med Harald Eia. Denne gangen som seriøse-Harald. Og det funket bra. Harald tar oss med rundt til forskjellige forskere i Norge, samt USA og England for å finne ut om det er genetisk at gutter og jenter velger ulike yrker. 

Han reiser rundt med en gigantisk mikrofon og smilet er aldri langt unna, men dette er likevel ikke et humorprogram. Her får Harald vist samfunnsviteren (hovedfag i sosiologi) i seg og jeg synes han er flink. Dette er lovende. 

Mandager på NRK 1 kl. 2230 altså.