Bok: Jeg vil synge deg stille sanger

Denne boka av Linda Olsson har jeg hørt mye bra om. Jeg har nettopp slukt den på to dager og sitter igjen med en trist følelse. Boka handler om Veronica på 31 som kommer til ei lita bygd for å skrive på sin neste roman. Hun flytter inn i nabohuset til Astrid på noen og åtti. De to kvinnene kommer raskt i snakk til tross for at alle snakker stygt om Astrid i bygda og kaller henne "heksa", men ovenfor Veronica åpner hun seg og de to kvinnene knytter et nært vennskap. Vi får Astrids livshistorie som bare er trist egentlig, og tanken slo meg hvor mange gamle mennesker der ute er det som har levd et slikt liv? Veronica forteller også Astrid sin historie som også bærer preg av mye sorg. Det er rett og slett veldig mye sorg i denne boka, men også en del håp. Anbefales virkelig!

Jeg tror jeg ser lyset i tunnellen nå

Jeg har vært til legen i dag for å få avkreftet at jeg ikke hadde svineinfluensa. Takk og lov! Snille legen ga meg i stedet resept på antibiotika, så nå må jeg bli frisk vel?? 

Etter å ha hanglet i over 1 måned, kjenner jeg at jeg er møkklei. Det er bare fornavnet. Jeg vil ha livet mitt tilbake! Jeg vil trene. Gå turer i den fine, kalde høstlufta. Se på de fine fargene ute. Være sosial. Leke med lillemann. Ha overskudd helt enkelt. 

På lørdag er det konsert med Harrys Gym og I Was a King og jeg har ikke tenkt å la meg knekke som jeg måtte med Massive Attack-konserten her forleden. 

Ikke mye party her i gården..

Partystemningen fra forrige mandag er definitivt over. I stedet er den ersattet med sykdom og atter sykdom. Lillemann hadde feber i helgen og nå er det mamma som får det. Dette er vel den tredje forkjølelsen som herjer denne kroppen på fire uker og jeg må mildt sagt si at det er nok nå. 

DET ER NOK NÅ. 

Men man må da prøve å se positivt på ting, eller hur? Som at jeg kan ligge å dra meg på sofaen så lenge jeg vil, at jeg kan dusje i glovarmt vann og kjenne kulda gi seg, at jeg kan drikke grønn te med honning og at jeg kan lese så mye jeg vil. Det siste er sårt savnet. 

Endelig har jeg blitt ferdig med Toni Morrisons Elskede. Jeg må bare legge meg flat: Dette fikset jeg ikke. Eller rettere sagt, skjønte jeg så mye egentlig? Mens jeg har hatt denne på nattbordet og alle andre steder i håp om at jeg skal få lese litt (Det må jo også sies at dette ikke akkurat er boka du leser i 5 minutter her og der. Det er den for tung til. Synes iallfall jeg), så har jeg hørt på Den rettferdige av Helene Uri på lydbok. Fyren som leser er behagelig å høre på og historien er sterk. Men jeg irriterer meg over det jålete borgerlige språket hennes og alle detaljene. Vet ikke om det blir noen flere Uri-bøker med det første nå. Likte Honningtunger best. 

Nevnte jeg forresten at vi måtte selge billettene til Massive Attack-konserten i går også?

Det er nok nå. 

Vi trenger litt party på en mandag også

Her er min partyliste for i dag: 

Madonna: Celebration

Michael Jackson: Rock With You

Something Sally: Feel It (ingen link, men hør på P3)

Og dagens nye bekjentskap: 

Mini Viva: Left My Heart in Tokyo: 

En real konserthøst

En bloggpost til min kjære

I høst skal jeg virkelig gasse meg i konserter. Først ut er Massive Attack 24.oktober. Første gang jeg hørte Massive Attack visste jeg ikke en gang at det var MA. Sånn er det jo med de fleste, men så spør de kanskje noen om hvem det er, for det hørtes kult ut osv. og så får de vite det og blir litt klokere - iallfall musikkmessig. Jeg gjorde aldri det. Ett helt år hørte jeg jevnlig på MA det året jeg var au pair i Frankrike. Min nederlandske venninne elsket MA! Protection og Blue Lines ble spilt en million ganger. Og jeg hørte på, men spurte aldri. Så dro jeg hjem igjen til Norge. Årene gikk og så kom Mezzanine ut. Da skjønte jeg virkelig hvem Massive Attack og siden har jeg selvsagt kjøpt Protection, Blue Lines og skiva som kom etter Mezzanine 100th widow. Deilig er det. Jeg gleder meg voldsomt! 

Neste er to for prisen av én: Harrys Gym og I Was A King. Dette er ny norsk rockepop. Dette er Anne Lise Frøkedals band. De spiller på Rockefeller lørdag 24.okt. Det må bli party!

I november blir det Dead Weather. Dette er Jack Whites tredje band. Det ble til ved at han selv hadde bronkitt eller noe annet muffens med stemmen, så han satte seg til ved trommene og fikk Alison Mossheart til å synge. Dette er et helt nytt bekjentskap for meg, men White Stripes og The Raconteurs er jo ikke det. Jack White er et geni- helt enkelt.

Og så sist, men overhodet ikke minst: Mew 21.nov. ÅH! Jeg har ikke ord for hva musikken til Mew gjør med meg. Den gjør meg så vannvittig rørt, glad, gira, kåt & glad! 

Og her; smakebiter:

Dead Weather:

Snåtas synspunkter rundt valget

Jeg var usikker på hvilket parti jeg skulle stemme på i år. Skulle jeg fortsette å stemme SV slik jeg gjorde ved forrige Stortingsvalg og forøvrig også i kommunevalget for 2 år siden eller skulle jeg velge Ap. Det ble Ap mest av to grunner; styrke rødgrønt alternativ slik at vi iallfall får noe bra politikk de neste fire årene og fordi jeg synes SV ikke har fått visst seg i regjering den siste stortingsperioder, de er for få mandater og må kompromisse for mye med de andre to partiene. Da synes jeg det er bedre med renere Ap-politikk slik at vi trygger velferdsstaten, barnehageplasser og skole / utdanning. 

Selv om jeg en dog ligger nærmere SV i verdigrunnlag på miljø- og innvandringspolitikk. Nå blir det likevel spennende å se hvordan det går med de tre partiene når de skal danne ny regjering og hvem som får de forskjellige postene. Men vær så snill, Jens: La Jonas fortsette der han slapp! Han gjør en strålende jobb. 

Tullebarnehagehagen er et avsluttet kapittel

Lillemann hadde sin siste dag i tullebarnehagen i går. Og i dag ny barnehage  med barn i. 

For det er jo først og fremt det som har vært problemet de siste 7 ukene. At alle de andre barna sluttet etter sommerferien og lot Lillemann bli igjen alene. Nevnte jeg forresten at assistenten også sluttet og pedagogisk leder? Og hva med at det ikke var noen i barnehagen etter påskeferie fordi de hadde glemt å ringe vikar?

Men all kudos til den nye assistenten. Dumt jeg ikke rakk å kjøpe blomster til henne. For det synes jeg faktisk hun hadde fortjent. Bare så synd at hun jobbet under slike håpløse forhold (lønn ennå ikke utbetalt for august). Hun hadde pyntet vogna med blomster, laget kort og kjøpt bok til Lillemann da vi kom for å hente ham i går. 

Nå er vi spente på den nye barnehagen. Alt bør ligge til rette for at han skal trives. Det er 8 andre barn i avdelingen og totalt 4 småbarnsavdelinger i barnehagen. Barnehagen ligger et steinkast unna hjemmefra og i grønne omgivelser. 

Vi satser til og med på at de klarer å få han til å spise med skje, drikke og spise HELT uten å grise, tre ringer i ulik størrelse etter hveran dre, bygge tårn av klosser av ulik størrelse og tegne.

Endelig!

Endelig som i at jeg endelig blogger igjen.

Endelig som i at endelig skinner sola.

Endelig som at Lillemann endelig har fått ordentlig barnehageplass.

Endelig!

Lillemann kan gå

Her burde det vært et bilde av Lillemann - som forøvrig fyller 17 måneder i morgen - som går som en full mann, men det får bli senere.

Tenk at Lillemann endelig har skjønt at det er på 2 de store går! Riktig så moro er det å se hvordan han holder armene opp i været for bedre å holde balansen, hvordan han sikter seg inn målet: kumlokk, småstein, vov-vov'er, pip-pip'er, biler (Farlig!, sier mamma) og går mange skritt. 

Ekstra stas var det å ringe bestefar på fredag å fortelle at Lillemann begynte å gå på hans bursdag.

Selvmedlidenhet

Snåta har det ikke så bra i dag. Hun har munnskold som svir, overskyet vær så langt øyet kan se, jobber på en søndag, ikke tilgang til sparekonto og feriepenger (dumme, dumme nettbank  og sikkerhetskort), altfor mye å gjøre hjemme av kjedelige ting som husarbeid, klesvask etc.

Men det er godt å tenke på at det fins munnskyllevann, det er bedre vær i vente (det må jo bli sol en dag?), at arbeidsoppgavene er unnagjort, at kjærsten kan låne meg penger, at kjærsten har gjort mye av husarbeidet mens jeg har vært på jobb og at jeg har noen å være glad i!