Rosa marsipanhjerter og en ny lillebror

Jeg har vært i beredskap som reservemamma i noen uker nå og på søndag skulle det skje. Søndag hadde vi vært på en flott tur med venner til Lilloseter og jeg hadde glemt mobilen i bilen. Da hadde min fødeklare venninne ringt. "Kan dere passe storebror? Jeg tror fødselen er i gang!". 

Ok, vi kjører som "svin" og der sitter hun: Behagelig antrukket i rosa pysjamas med en mann som har halsen full av streptokokker. Hun hadde ikke panikk - hun gjør jo tross alt dette for tredje gang. Hun var rolig og sindig. Vi tok med oss storebror på 8 som var hoppende glad for at han skulle få dra på overnattingsbesøk og litt fri fra lillebror som hadde plaget han hele dagen. 

Da leggetid nærmet oss var vi spente på hvordan det skulle gå. Han fikk sove på rommet sammen med lillemann med døren oppe. Akkurat denne kvelden her bestemte jeg og min kjære oss for å sette oss ned med hver vår bok og slappe av og for en gangs skyld var det nesten ingen lyd i leiligheten. Jeg tror det ble litt stille for vår unge overnattingsgjest for han fikk ikke sove. Det var for varmt, det var for mørkt osv. Jeg tror han var så spent på det forestående at han ikke helt fikk roet seg. Kl. 21.45 ville han hjem til mamma. Vi ringte mamma som hadde veer og fant ut at det var greiest å være der han var. Kl. 22 sov han i senga vår og jeg hadde kastet ut min kjære til fordel for vår unge overnattingsgjest. 

Kl. 04.30 fikk jeg en sms med bilde av mor og barn. Hjertet hoppet! Og jeg fikk ikke sove på en time. Jeg hadde så lyst til å vekke storebror å fortelle at han hadde fått en ny lillebror. Det var så stort! Alle følelsene, tankene og adrenalinet etter min egen fødsel kom så sterkt tilbake. Det er så rørende. 

Da storebror våknet ble han så glad da han fikk se sin lillebror og han løp til lillemann for å fortelle det. Vi koste oss med frokost, tv og lagde marsipan. Storebror ville lage rosa hjerter til mamma for det var fargen for kjærlighet. Søtingen! Så gikk vi i parken og fikk løpt ut litt energi og på veien hjem skjedde det noe. Han begynte å snakke om sin mormor som døde tidligere i år og han begynte å gråte. Jeg forsøkte å trøste og minnet han på at han snart skulle dra til Australia å se bestemor og bestefar der. Da var 101 ute. Han ville ikke dra fra vennene sine og jeg hadde bare minnet han på enda flere dumme ting! Huff og huff. Jeg ble fortvilet og visste ikke hvordan jeg skulle gjøre det godt igjen. Han ville være i fred, dro bestemt av seg lue og votter og da jeg ba ham om å ta det på igjen slik at han ikke skulle fryse, kom det momentant tilbake: "Det bryr meg ikke!".  Jeg skulle bare gå for han ville være i fred. Jeg gikk med museskritt og det gjorde tydeligvis han også. Han fikk roet seg og da vi hadde kommet frem var alt bra igjen. Disse fabelaktige flotte ungene vi har! Tenk om vi voksne kunne lære litt fra barna og avreagere slik og bli ferdige med det. 

Da storebror fikk seg sin nye lillebror for første gang var alt det vonde glemt.